Archive | Sporadisk surr RSS feed for this section

Flyttemelding

8 Sep

Feltnotater.org

Og til slutt blir du selvfølgelig til deg selv likevel.

9 Apr

SN CK BAR

Infinite Jest fra The Harry Ransom Center

David Foster Wallaces originalmanuskript til Infinite Jest. Foto: CWofford

Hvor begynner det for meg?
Med novellen «Forever Overhead» fra «Brief Interviews with Hideous Men», helt eksakt. En trettenåring på et stupebrett høyt over et offentlig svømmebasseng, hvor han studerer menneskene der nede og seg selv og vannet, avtrykkene vi lager og hvordan de viskes ut. Ikke med «Infinite Jest», ikke med  karibiacruise-essayet i «A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again», men med denne gutten hevet over oss, på vei ned snart, han som kysset lillesøsterens føtter da hun som nyfødt kom hjem fra sykehuset fordi han hadde kusma.

Your parents say that this augured well. That it set the tone. They now feel they were right.

Novellen er udramatisk, uten de helt store armbevegelsene eller plutselige skiftene. Det er et øyeblikk i tiden. Det går ikke an å få den ødelagt eller avslørt, den er ikke sleip eller manipulativ eller full av tråder man kan trekke i — den er livet slik det skjer over en ganske kort tid, for en helt spesifikk person, og for alle hele tiden.

Den sementerte en dyp forelskelse.

Jeg leste dfw i ganske feil rekkefølge: Jeg begynte med Brief Interviews, hoppet videre til «Girl with Curious Hair», og gikk rett på Infinite Jest med dødsforakt på et aldeles for tidlig tidspunkt, rustet med kjærlighet og jernvilje.
Å lese Infinite Jest krever trofasthet og evne til tilgivelse og engasjement og entusiasme når det røyner på, som et ekteskap eller et godt forhold til moren sin eller Thomas Pynchons romaner.  Det er svært få andre ting jeg har vært villig til å skusle bort min tildelte viljestyrke på på denne måten, i alle fall ikke Thomas Pynchon (og knapt min mor, ville enkelte hevde, kanskje spesielt min mor).
Han er ikke lett. Han krever, han leverer ikke alltid på det du tror du skal få. Det er ikke alltid det skjer noe, men noe skjer.

Mens Brief Interviews-novellen som er lenket over er tander og skimrer under den varme ettermiddagssola som  sommerdagsluft over asfalt, er mye av resten av dfws skriverier ironiske og bablete og fulle av fotnoter og tillegg og hopp i tid og sted, absurditeter og plutselige svinger i veien. Utspekulerte morsomheter.
Under dem ligger sporene vi lager og visker ut, forståelsen av at vi prøver, at vi har motiver som kanskje ikke er så klare for oss, at vi er verdt å elske.

Og noen ganger tenker jeg at den eneste måten å komme derfra til dit på er med nettopp kjærlighet.

Fiction’s about what it is to be a fucking human being

dfw

DFW fotografert av Steve Rhodes

En effekt av at Infinite Jest er så fragmentert er at den fremstår som veldig realistisk, selv om mesteparten av det som skjer på ingen måte er virkelighetsnært.
Den ligner ens egne indre dialog (eller i alle fall min), ens egne observasjoner av hvordan verden beveger seg rundt en. Ikke glidende eller jevnt snurrende, men rykkvis og sakte og fort, som om tiden slår knute på seg og du snubler over minner fra en annen gang på vei fremover mot noe som fremdeles ikke har skjedd.
Køer av deja vu og jamais vu i brystet og magen mer enn i hjernen, mens det fremføres haltende og springende monologer bak pannen.

Av alle romaner som er skrevet som jeg har lest (som jo fremdeles er kun en liten brøkdel) finnes det ingen jeg anbefaler sterkere enn den pratsomme og forvirrende og manipulerende og beinhardt varme Infinite Jest. Men når du først skal lese den, og gi den den sjansen den fortjener, den utholdenheten den krever, er det ikke den jeg anbefaler at du leser først.

The really important kind of freedom involves attention, and awareness, and discipline, and effort, and being able truly to care about other people and to sacrifice for them, over and over, in myriad petty little unsexy ways, every day…. The only thing that’s capital-T True is that you get to decide how you’re going to try to see it. You get to consciously decide what has meaning and what doesn’t…. The trick is keeping the truth up-front in daily consciousness.

It seems impossible that everybody could really be this bored

Jeg brukte usedvanlig lang tid på Infinite Jest. Den krever tid. Jeg pleier sjelden å holde på med en bok lenger enn en uke, og jeg leste hele tiden, men jeg gikk frem og tilbake, ble borte i tankerekker, sleit med reglementet for Eschaton. Men jeg har siden lest den to ganger til likevel, og som eldre og visere i dfw-saker enn de fleste nordmenn («Oblivion» er oversatt til norsk som Glemsel, men jeg tror aldri vi vil se Infinite Jest, Hideous Men eller «The Broom of the System» i norsk oversettelse), kan jeg forsøksvis tegne et veikart til Infinite Jest og den posthume, ufullførte lange greia «The Pale King».
Du vil fremdeles trenge viljestyrken. Evnen til å tilgi. Entusiasmen og kjærligheten.  (Den vil komme.)

Generelt vil jeg anbefale å begynne med essaysamlingene. De er morsomme, skarpe, researchet på en besatt og utrolig grundig måte.

Etter disse kan geeks og nerds eventuelt lese «Everything and More» og «Fate, Time and Language». (Om du skulle snuble over «Signifying Rappers», send meg epost umiddelbart, for jeg vil ha den!) Du kan også google frem en del av disse essayene gratis tilgjengelig f.eks. på The New Yorker.

Vi hopper videre til novellesamlinger.

Dette er kronologisk rekkefølge, som er hensiktsmessig. Bare Girl with Curious Hair er skrevet før Infinite Jest, men jeg anbefaler likevel å lese alle tre før du går løs på romanen. Du kan inni her lese The Broom of the System hvis du har lyst, men personlig synes jeg den bærer såpass preg av å være et veldig tidlig verk (utgitt i 1987, han var bare kidden) at den er lite essensiell.

Så kan du lese Infinite Jest. Så kan du finne Hal Incandenza og Don Gately og kjenne på at romanen er altfor lang, og slett ikke lang nok.

Ebøker kan du få på Kindle Store og på Diesel Books. (Og sikkert mange andre steder.)

Og nå da? The Pale King kom ut den sjette april. Jeg leser den nå. Da jeg lastet den ned på Kindle-en min fikk jeg hjertebank. Jeg er veldig ambivalent til utgivelsen, fordi dfw tok sitt eget liv før den ble fullført, og det vi leser nå nok ikke stort ligner på det vi hadde endt opp med å lese, hadde han fremdeles vært i live.
Men

#bokskya

4 Apr

Første gang jeg leste om Bokskya trodde jeg at det skulle uttales cirka «Båkkskija» eller «Båkkskaja» og tenkte at det var da veldig til avantgardistisk tilnærming til ebokmarkedet, gitt.
Det hadde jeg forsåvidt aldeles rett i, men man kan flytte trykket til første stavelse og få en slags mening i ordet, om ikke annet. (Ei sky, skya, antar jeg. Jeg ville vel sagt en sky, skyen, men jeg respekterer at det som er et hannkjønnsord for meg er mitt medmenneskes hunnkjønnsord.)

Bokskya er da altså bokbransjens distribusjonsløsning. Det vil si det er en æpps til å ha på sin iPad, iPhone, GTab, HTC eller hva du nå måtte slite med av digital leseanordning. Tanken bak er at bokbransjen skal ha den samme grad av kontroll over bokmarkedet som de har når du må gå og kjøpe en papirbok i bokhandelen, selv om det ikke presenteres slik på hjemmesiden.
Egentlig er det en slags galleri-app, som kan laste ned bøkene du har kjøpt og plassere dem i en virtuell hylle, og en work-around for alle brukerne som er utestengt fra norske DRM-belagte ebøker (for eksempel fordi iPaden ikke støtter ADE).

For å bruke Bokskya trenger du følgende:

  • En eller annen digital leseanordning som har–
  • — En browser som leser HTML5
  • Konto hos en av bokhandlerne som har avtale med den norske bokdatabasen
    (Ark, Norli, digitalbok.no, Bokkilden, Bokklubben, Libris, Studia, Akademika, Haugen Bok. I skrivende stund har hele seks av disse faktisk fått løsningen opp å gå, med kun et års tid på å forberede seg. Godt jobba.)
  • Konto hos Bokskya som din konto hos bokhandleren eller bokhandlerne kan knyttes opp mot
  • Bokskya-appen
  • En PC eller Mac som du kan bruke når du skal bestille ebøkene dine
  • Kredittkort/debitkort med VISA-del
  • Kodebrikke fra nettbanken
  • Den ganske sjeldne evnen til å ikke gå bananas av frustrasjon når du skal logge inn via BankID i Java for å taste inn fødselsnummer, pinkode og personlig passord hver gang du kjøper noe som helst som skal bli verified by VISA
  • Total oversikt over hvem som har gitt ut boken du leter etter og hvilke avtaler forfatteren har med sitt forlag og forlaget har med sine forhandlere og distributører
  • Ganske mye flaks (den totale mengden bøker i Bokbasen som «gjør alle bøkene tilgjengelig!» er færre enn to tusen titler, og de fleste av dem er riktig, riktig gamle).

Jeg har en iPhone. I dag, da Bokskya ble lansert, testet jeg tilbudet med denne. Det gikk slik for seg:

Jeg opprettet en konto på Bokskya (etter å ha vadet gjennom tonnevis av slurvete tekst med ubehjelpelig grammatikk og manglende korrektur, samt fått feilmelding de tre første gangene), og ble tatt rett til en side hvor man kan redigere sin profil. Det var ingen måte å komme seg vekk fra denne siden på uten å redigere URL-en manuelt, selv om jeg ikke testet å trykke på alle knappene. Det var en Bokskya-logo oppe i hjørnet, men denne var ikke klikkbar. Dette er nok dog en liten tøyseklage, for egentlig er det ingen verdens ting å gjøre på Bokskya-siden utover å registrere kontoen sin.
Hvis man trenger hjelp skal man nemlig henvende seg til bokhandelen man handler hos, og på http://www.bokskya.no fikk jeg litt inntrykk av at det var ønskelig at man gjorde dette per epost eller telefon.
Etter å ha opprettet konto lastet jeg ned HTML5-appen til telefonen min. Den var jo relativt uspennende uten bøker i, så jeg gikk hen til digitalbok.no hvor jeg allerede hadde konto (dette er Tanums ebokhandel). Der har jeg noen få ebøker liggende på Mine Sider, men jeg fant på ingen måte ut hvordan i alle dager man kunne få knyttet kontoen sin opp mot appen.

På cirka dette tidspunktet begynner jeg å føle trang til å klargjøre at jeg aldeles ikke bebreider utviklerne bak Bokskya for at denne virker å være helt meningsløs. Dagens helt var @rudolfsen, som tok kritikk på en konstruktiv måte uansett hvor sur og gretten man var, og også kunne opplyse om at grunnen til at jeg ikke fant ut av hvordan jeg skulle knytte digitalbok-kontoen min opp mot min fjonge nye app var at, hm, digitalbok.no var visst ikke helt der.

Neivel. Jeg var ganske bestemt på å delta i den norske ebokrevolusjonen, så jeg opprettet konto på Bokkilden, fant Bokskya-koblingen der og kjøpte så en bok som gjorde det den skulle — dukket opp i appen straks jeg hadde trykket oppdater.
Etter dette hang appen i en fem minutters tid, men hoppet så videre til å faktisk vise innholdet i min nyinnkjøpte norske digitalroman.
Kun halvannen time etter at jeg begynte min utforskning, var jeg klar til å lese en bok!

Jeg har noen merknader:

  • Det kan være fint å få lov til å bla begge veier. Jeg måtte restarte appen (dvs. stanse den i multitaskingbaren og starte den helt på nytt) noen ganger før jeg kunne dette.
  • På min iPhone kan man ikke «bla» ved å sveipe, kun tappe for å komme videre eller tilbake. Siden man også må tappe for å få opp menyen øverst (som er skjult mens man leser), føltes det teit.
  • Skjermen er tjokkfull av tekst! Jeg synes ikke den skal dynges ned av metadata, men litt rom og luft er ikke et onde. Selv om man kan redigere størrelsen på teksten på en fin måte kunne det være ålreit å ha en slags liten stedsangivelse eller paginering øverst eller nederst og en stripe hvitt bare for å letne leseopplevelsen.
  • Ingenting er klikkbart eller tappbart eller sveipbart! Ikke noe. Jeg kan ikke sette fingertuppen på forfatterens navn for å søke etter andre verk han eller hun har tilgjengelig som ebok. Jeg kan ikke slå opp ord. Jeg kan ikke legge inn egne notater eller bokmerker på annet enn side. Dette er funksjonalitet jeg er vant til og forventer.
  • Jeg kan i det hele tatt ikke gjøre noe som helst i appen utover å lese boka jeg har lastet ned rett fra bokhandleren. Jeg kan ikke browse, søke eller få anbefalinger, følge med på forlagets utgivelser, finne annet i samme genre…

Til sammenligning har jeg en Kindle fra Amazon, som også er en distribusjonsløsning med kraftig DRM og sterke begrensninger på hva du kan gjøre med bøkene du har kjøpt for å ha på leseplata.
(I motsetning til norske ebøker har Amazon sin egen DRM, norske forlag bruker Adobe Digital Editions. Jeg har egentlig ikke tenkt å si så mye om det, men vil gjerne understreke at jeg er kjøpevillig. Jeg leser ikke nok norske bøker til å kunne forsvare innkjøp av ytterligere en leseplate, spesielt tatt i betraktning at de fleste er veldig dyre i forhold til Kindle-en, men jeg kjøper gjerne bøker for å lese på telefonen eller ev. på en iPad om jeg skulle finne på å skaffe meg det.)

Her er prosessen jeg måtte gjennom da jeg fikk min Kindle:

  • Jeg åpnet pakka og skrudde lesebrettet på.
  • Jeg koblet Kindle-en mot min Amazon-konto og skrudde på one-click-shopping med kredittkortet som allerede lå i kontoen min og som aldri er blitt verified by VISA såvidt jeg kan erindre.
  • Jeg surfet omkring på Amazons Kindle Store, i brettet, og klikket «buy» på det jeg ville ha.
  • Boka ble levert til leseplata på noen sekunder.

Jeg anslår at jeg brukte rundt fem minutter med utpakking.

Siden den gang har jeg lastet ned prøvekapitler hvis jeg har vært usikker på om jeg ønsket meg en bok, kjøpt mange bøker fra lista med anbefalinger de er så greie å utstyre meg med, søkt forfatterspesifikt, forlagsspesifikt og seriespesifikt, søkt på tilfeldige temaer jeg kunne tenke meg å lese om, lagret notater, bokmerket, hoppet frem og tilbake mellom bøker i ett kjør og slått opp ord i den medfølgende ordboken. Jeg har også kjøpt bøker i andre ebokhandler, for eksempel Webscriptions, som jeg har en hel drøss med muligheter til å få overført til plata med varierende grader av wahey-magisk.
Jeg kan maile boka til to forskjellige mailadresser, en som leverer via 3G (og som derfor er avgiftsbelagt) og en som leverer via WiFi (og er gratis). Jeg kan dra boka over fra HD-en på Mac-en. Jeg kan browse i Dropbox-en min med nettleseren i Kindle-en og installere bokfila automatisk derfra.
Jeg har til og med lånt bøker av folk jeg ikke kjenner.

Jeg har også en Kindle-app på telefonen min og en på Macbook-en. Alle husker hvor jeg er i alle bøker jeg har oppe og har tilgang på mine arkiverte bøker.

Helt rettferdig er selvsagt ikke sammenligningen, fordi Bokskya ikke er ment å være en Kindle. Men det som jeg oppfatter som problematisk er at det er en Kindle jeg tror de fleste vil ha — alt på ett sted, bredt utvalg og enkelhet.
Bryr jeg meg, som leser, om hvilket forlag Gunnhild Øyehaug gis ut på? Nei. Jeg vil søke på «Vente Blinke» og bli tilbudt å laste den ned pronto. Hvis han som anbefalte den til meg er en jeg av og til kræsjer litt med smaksmessig vil jeg laste ned et kapittel for å se om jeg har lyst til å lese hele. Jeg vil at noen skal spørre om hei, jeg ser du leser dette, har du lest noe av søstra til Kristin? Jeg vil kunne søke på DRM-frie bøker også, men det er bare fordi jeg har Kindle.
Jeg vil ikke bla meg gjennom bokomtaler for en bok jeg allerede har kjøpt.
Jeg vil ikke kjeftes på av Norli-ansatte fordi jeg ikke forstår produktet de har lansert og derfor ikke vil ha det. Posten jeg peker til her er slettet (det var vel ikke så lurt, Norli!) men kan selvfølgelig fremdeles leses.

Jeg forstår utmerket godt at det kan være overkill å utvikle et eget lesebrett for norske bøker, og jeg er også helt villig til å betale mer for bøker på norsk enn på engelsk, siden vårt marked er så mye mindre. Men bøkene må være tilgjengelige, og tilgjengelige på en måte som ikke krever at jeg anstrenger meg for mye.
Nå tenker jeg at bokbransjen motarbeider hele ebokmarkedet, de gjør det uattraktivt ved å  levere en lite smidig, overdrevent tungdreven og komplisert løsning, og at de er strålende fornøyd med at ikke en sjel seriøst vurderer å migrere sin norske boksamling til leseplate, primært fordi dette ikke er mulig.  Dette er en strategi mange kulturaktører har valgt, og den har ikke i fortiden slått så godt ut.

Beklageligvis er det slik at jeg, som en ganske vanlig forbruker, ikke har den helt gedigne innsikten i hvordan den norske forlagsbransjen fungerer. Heldigvis er det mange som har det, og de uttaler seg også på internett.
Jeg anbefaler Eirik Newths innlegg om Bokskya-lanseringen som er mer grundig enn min lille anekdote over, og også NRKBetas gjennomgang. Dagbladet har både testet og kommentert.
Vidar Kvalshaug er løsningsorientert i Aftenposten.